søndag 5. mai 2013
onsdag 24. april 2013
Suarez og Cantona - likheter og storheter
Ooh, aah, Cantona
Stretford End, ja hele Old Trafford var i ekstase når Eric Cantona entret banen. Hva finner han på i dag? En frisparkperle? Et elegant gjennomspill til Solskjær? Et kung fu-spark? Et måkesitat? Den franske uforutsigbarheten var selvsagt omdiskutert, men fansen trykket ham til sitt bryst. På samme måte som både Michel Platini og Alex Ferguson stadig holdt sin beskyttende hånd over ham.
«Uten tvil; Eric Cantona var sportslig genial og atferdsmessig bavian!»
I just can get enough
The kop hyller Luis Suarez med sang. Og en ganske beskrivende sådan. Driblefanten, målscoreren og vinnerskallen tar alle midler i bruk for å vinne fotballkamper. Det elsker fansen, og når han forhåpentligvis vender tilbake på banen etter bite-karantenen, vil hyllesten bare øke i volum.
«Uten tvil; Luis Suarez er sportslig krutt og atferdsmessig en løs kanon på dekk!»Historien gjentar seg
Men hva har disse spillerne med hverandre å gjøre? Fra mitt fotballståsted - her er det så mange likheter at vi kan si at historien gjentar seg. Da Cantona saksesparket Crystal Palace-tilhengeren stormet det kraftig. Helt seriøst mente mange at han burde utestenges på livstid. Og pressen fulgte opp med alle mulige spark og morsomheter i retning franskmannen. Cantona svarte egentlig ganske elegant på dette:
«Når måker følger etter tråleren, er det fordi de tror det vil bli kastet sardiner ut i sjøen.»I disse dager angripes Suarez fra alle hold. Blant annet feirer United, både fans og spillere, nå seriegullet med løsarmer og hånende utsagn. Suarez er ikke like gåtefull som Cantona i sin twitter-uttalelse, men legger seg mer enn paddeflat. Med tårevåte hundeøyne sier han:
«I'm sad for what happened this afternoon, I apologize Ivanovic and all football world for my inexcusable behaviour. I'm so sorry about it!! I've just spoken to Ivanovic on the phone and I could apologise directly to him. Thanks for accepting. For my unacceptable behaviour yesterday the club has fined me today, I have asked the club to donate the money to the Hillsborough Family Support Group for the inconvenience I have created to the Liverpool fans and to Ivanovic. »I rettferdighetens navn må det også sies at det er mange som har blitt straffet verre enn Suarez!
Bitende humor
Begge ble/blir uansett satt i offentlig gapestokk. Helt forståelig, for fotball i England og verden forøvrig er mye mer enn bare det som skjer på banen. Det er lidenskap og følelser og ikke minst humor. Og den engelske fotballhumoren kan være brutal, besk, ironisk, ja, nærmest glefsende og bitende. Men morsomt er det.
Da Cantona gikk til Leeds og engelsk fotball, gikk ryktene i forkant:
«L'enfant terrible er på vei. Hør hva han har gjort i Frankrike. Han fikk en måneds utestengelse etter å ha kastet ballen i ansiktet på dommeren. Da kalte han en og en domskomiteen for idiot og dermed fikk han enda en måneds utestengelse. Han slo han sin egen målvakt slik at han fikk et blått øye. Han har kastet en fotballsko i ansiktet til lagkamerat Jean-Claude Lemoult, hvorpå halve laget ville sparke ham fra klubben.»
Beit i Ajax også...
Også Luis Suarez et noe frynsete rennome da han kom til Liverpool. Til tross for en fantastisk sistesesong i Ajax, hvor han ble æresdivisjonens toppscorer med 35 mål på 33 kamper, gikk historier om gule kort, kranglig med medspillere og ikke minst bitingen av Otman Bakkal sin seiersgang i britiske medier.
Cantona i England
Hvordan gikk det med oppførselen til Cantona da han kom til England? I Leeds gikk det vel egentlig greit på banen, men det har gått mange rykter om hvorfor han ble solgt til Manchester United. Blant annet at han skal ha hatt seg med konene til noen av Leeds-spillerne. Sannheten er vel nærmere at Leeds trengte pengene og at manager Howard Wilkinson på mange måter var glad kvitt ham grunnet kommunikasjonsvansker.
Men problemene tårnet seg opp for Eric the King i United. Da han returnerte til Ellan Road, spyttet han en tilskuer i ansiktet og fikk 1000 pund i bøter. Etter en CL-kamp mot Galatasaray, fikk han fire kampers utestengelse for å ha havnet i klammeri med tyrkisk politi. Men ikke nok med det - i løpet av en firedagersperiode klarte han like godt å bli utvist to ganger.
I januar kom høydepunktet, eller skal vi si lavmålet. I vilt sinne, etter å ha blitt provosert av rasistiske utsagn, hoppet han over reklameplakatene og sparket en Crystal Palace-fan med et kung fu-spark. At han hadde fått rødt kort rett i forkant av hendelsen hadde nok også sitt og si. Cantona fikk ni måneders utestengelse fra all fotball og fengselsstraff. Det siste ble omgjort til samfunnsstraff. Han uttalte i 2011 om hva som var høydepunktet i karrieren:
«Høydepunktet? Da jeg gjorde Kung Fu-sparket på hooligan'en - for den type mennesker har ikke noe på kamper å gjøre. Jeg tror det kanskje er en drøm for en del mennesker - å sparke denne typen personer. Så jeg gjorde det for dem.»Suarez i England
På samme måte som Cantona, har også Suarez gjort furore i England og Liverpool. Som alle vet ble han dømt for rasistiske uttalelser mot Patrick Evra. Det resulterte i åtte kampers utestengelse og en episode hvor han ikke ville ta Evra i hånden før en kamp mot United. Det har vært skrevet langside opp og langside ned om denne hendelsen. Diskusjonen om hva som ble sagt og ikke ble sagt har florert, men Suarez er og blir dømt i denne saken. Ved siden av dette har filmingen hans vært et tilbakevendende problem, selv om de fleste er enige i at han kommet seg kraftig denne sesongen. Her har jeg selvsagt en anbefaling å komme med, Suarez:
«Du kan gjøre som Eric Cantona, gå til filmen etter at fotballkarrieren er over. Du har utvilsomt et størt talent!»Likevel, dettte blir selvsagt rippet opp i, nå som Suarez på nytt har framstått som en hund med med kløe i tenna. Bortsett fra Mike Tyson og Jermaine Defoe, trodde ikke verden sine egne øyne da Suarez regelrett beit Chelseas Ivanovic i armen. For dette har Suarez fått 10 kampers utestengelse og bot fra Liverpool FC. Biting kan selvsagt ikke unnskyldes, og selv om jeg er Liverpool-supporter er jeg heller ikke enig med Alsaker.
«Det er en voldsom straff. Jeg tror du ikke vil finne noen som synes denne er for mild, og da har du et godt bilde på at den er streng.»Takk til Alex
Hvis jeg som dommer nå skal blåse av denne bloggen, vil jeg først og fremst si tusen takk til Alex Ferguson og Uniteds personalpolitikk. I stedet for å støte Cantona ut i kulden etter sitt mest berømte spark, ga de ham ny kontrakt. Jeg hater selvsagt at United vinner, men for fotballens skyld, trenger vi slike spillere. Og hva ville Solskjær vært i dag uten sin franske servitør.....
Jeg håper også inderlig at Liverpool gjør som United og fortsetter å vise sin fulle støtte til Suarez. Og leve opp til sin pilar av en klubb- og leveregel: You'll never walk alone.
Suarez har sagt om seg selv:
«I can say that I am technically very good, and I am lucky to be able to score goals easily. However, I don't like to talk about myself; I prefer others to say what they think of me.»
Bit deg fast
Nå må klubben si at de verdsetter den sportslige biten av Suarez. At de vil beholde og bygge videre på ham slik at Liverpool igjen kan oppleve en storspiller som er med på å igjen gjøre Liverpool til øyerikets mest vinnende klubb - slik Eric Cantona gjorde det for Manchester United. Han vant ligaen fire og FA-cupen to ganger i sin femårige United-karriere.
...og mitt råd til Suarez blir:
«Liverpool trenger deg og du trenger Liverpool.» Bjeff tilbake, gnag deg gjennom kritikken, bit deg fast til kontrakten og glefs til med glitrende fotballspill. »
fredag 14. september 2012
Hva ser jeg i krystallkula?
Fortsatt har ikke støvet lagt seg fra medienes oppkonstruerte bråk fra de to første VM-kvalifiseringskampen. Og sannsynligvis kommer det til å virvles mer opp i ukene som kommer. Nå er Tippeligaen igang igjen, og mediene kvesser sine klør og tastaturer fram mot Sveits-kampen.
Og hva kommer de til å skrive om?
Kanskje blir det skrevet om Drillo som leder, landslagets verdier, sosiale medier og skader. Mulig at John Carew blir nevnt. Men jeg tror ikke det er så vanskelig å gjette seg til hovedtemaet; Den såkalte keeperproblematikken. Hvem skal Drillo/Grodås velge? Jarstein eller Bugge. Eller kanskje Odds Andre Hansen? Hver eneste inngripen fra disse tre herrene vil bli voktet med argusøyne, analysert og skrevet om i tiden som kommer. Gjør Jarstein og Bugge noen tabber, så stakkars dem. Det blir krigstyper nesten større enn 22. juli og Muhammed-filmen.
Jeg kan nesten se for meg hvordan man i landets største sportsredaksjoner planlegger løpet. En tabbe av Jarstein blir hovdoppslaget. Så får vi Dæhlie eller Pedersen til å skrive en kommentar, så følger vi opp med en gammel keeperlegende som vil være med å kritisere og så får kanskje Viking-trener Jonevret lov til å forsvare sin elev. Og kanskje blir Jarstin sint av dette, eller begynner å gråte eller best av alt, han vil stå fram i ett tårevått intervju hvor han snakker om den vonde tiden. Hørt det før? Ja, dette er måten det jobbes på for å selge aviser og reklame nettavisene
Hva kunne mediene omtalt?
Her er det selvsagt mye å velge i, men personlig savner jeg fokus på hvorfor vi ikke scorer flere mål. Det er faktisk et større problem enn at det går inn et og annet baklengs. Jeg kunne også tenkt meg mer stoff om våre nye, unge spillere. Tarik, Markus og King. Hvem er de, hvor kommer de fra, hvor skal de osv. Og hva med fokus på NFF. Hva er målene framover? Økonomi? Talentutvikling?
Og så må jeg innrømme at jeg savner mer fotballfaglig stoff. Mer nyansering rundt spillestil. Hva er forskjellen på Spania og Norge. Spiller Spania bare kort og slår Norge bare langt? Mediene framstiller det slik, men det stemmer jo ikke. Hva med Molde, Rosenborg og Godset. Våre tre beste lag, med ballbesittende spillestil. Buirde slikt legge premissene for landslagt. Hmmm. Jeg bare spør.
Og hva kommer de til å skrive om?
Kanskje blir det skrevet om Drillo som leder, landslagets verdier, sosiale medier og skader. Mulig at John Carew blir nevnt. Men jeg tror ikke det er så vanskelig å gjette seg til hovedtemaet; Den såkalte keeperproblematikken. Hvem skal Drillo/Grodås velge? Jarstein eller Bugge. Eller kanskje Odds Andre Hansen? Hver eneste inngripen fra disse tre herrene vil bli voktet med argusøyne, analysert og skrevet om i tiden som kommer. Gjør Jarstein og Bugge noen tabber, så stakkars dem. Det blir krigstyper nesten større enn 22. juli og Muhammed-filmen.
Jeg kan nesten se for meg hvordan man i landets største sportsredaksjoner planlegger løpet. En tabbe av Jarstein blir hovdoppslaget. Så får vi Dæhlie eller Pedersen til å skrive en kommentar, så følger vi opp med en gammel keeperlegende som vil være med å kritisere og så får kanskje Viking-trener Jonevret lov til å forsvare sin elev. Og kanskje blir Jarstin sint av dette, eller begynner å gråte eller best av alt, han vil stå fram i ett tårevått intervju hvor han snakker om den vonde tiden. Hørt det før? Ja, dette er måten det jobbes på for å selge aviser og reklame nettavisene
Hva kunne mediene omtalt?
Her er det selvsagt mye å velge i, men personlig savner jeg fokus på hvorfor vi ikke scorer flere mål. Det er faktisk et større problem enn at det går inn et og annet baklengs. Jeg kunne også tenkt meg mer stoff om våre nye, unge spillere. Tarik, Markus og King. Hvem er de, hvor kommer de fra, hvor skal de osv. Og hva med fokus på NFF. Hva er målene framover? Økonomi? Talentutvikling?
Og så må jeg innrømme at jeg savner mer fotballfaglig stoff. Mer nyansering rundt spillestil. Hva er forskjellen på Spania og Norge. Spiller Spania bare kort og slår Norge bare langt? Mediene framstiller det slik, men det stemmer jo ikke. Hva med Molde, Rosenborg og Godset. Våre tre beste lag, med ballbesittende spillestil. Buirde slikt legge premissene for landslagt. Hmmm. Jeg bare spør.
VG og TV2: Terningkast 1
Hei kjære fotballvenner.
Dette er mitt første blogginnlegg på Dommeren. Den skal handle om VG og TV2. Nærmere bestemt sportsavdelingene i to av Norges største medier. Som tidligere sportsjournalist i en mye mindre, men destod bedre avis; Porsgrunns Dagblad, har jeg ofte forsvart vinklinger og personangrep overfor venner og familie. De gjør jo bare jobben sin, har jeg gang på gang harmdirrende understreket, for virkelig å sette punktum for den negative debatten rundt sportsjournalistikken. Men nå har jeg fått nok.
For hva er egentlig jobben til en journalist? Blant annet skal de stå opp for enkeltmennesket i sin ensomme kamp mot f. eks store offentlige organisasjon. Vi har mang en gang i VG sett enkeltpersoner skjelle og smelle mot NAV. Noen år tilbake fikk mange foreldre fritt boltre seg i VG og Dagbladets spalter etter at barna deres var "tatt" fra dem av barnevernet. I utrolige mange av disse sakene mener jeg mediene har gjort disse personene en bjørnetjeneste. For det har ofte vist seg i ettertid, og media har ofte visst det underveis, at det offentlige har gjort rett. Det får vi selvsagt aldri høren om, men når de i en enkeltsak klarer å påvise feil saksbehandling, feirer med med offentlig gapestokk av disse instansene.
Men hva har dette med sportsavdelinegen i VG og Dagbladet å gjøre? Jo, hvem er det som tar John Atne Riise eller Rune Allmenning Jarsteins parti i kampen mot media. Riise sa etter Truls Dæhli verbalt tok livet av ham at denne kampen kunne han ikke vinne. Og jeg har hørt Riise uttale at han aldri har snakket med Dæhli. Vel, min agenda er at bloggere og brukere av sosiale medier bør ta et oppgjør med journalister og aviser som går over streken. Sammen kan man endre på journalistikken. Og her et mitt første oppgjør.
Jeg starter med Truls Dæhlis saftige bomskudd mot Riise. Ikke bare skyter han høyt over mål, han skyter seg selv i skuddfoten samtidig. Det hjelper ikke at han skjuler seg bak et oppgjør med Riises holdninger og verdier. At Riise kommer med et Twitter-stikk i retning av Aalesund og navnkomiteen til fotballstatuen utenfor Color Line arena, synes jeg er noe av det mest menneskelige jeg har sett på lenge. Han er sur og han sier det. Og vi må jo ikke glemme at det en statue av Riise som er laget. Jeg tar helt sikkert feil, men jeg har aldri hørt om statuer som er laget av en bestemt person, ikke lyder personens navn. Men jeg kan moderere meg. Jeg tror de fleste statuer av døde og nålevende personer har samme navn som den den er laget av. I Aalesund kalte de den Fotballspilleren. Og grepet Dæhli gjør er å rive dette nærmest totalt ut av sammenheng, før han prøver å drepe Riise som menneske med noen velrettetde tastenakkeskudd. Dæhli er tydeligvis ute etter en verden hvor ingen skal gjøre feil, si noe feil eller føle feil. Intet vondt om Brede Hangeland, men vi kan ikke alle framstå like veloverveid og strøken som ham. Kjære Dæhli, vi snakker om mennesker her. Du bruker ord og bilder som om vi snakker om en djevel som skal ødelegge fotballen i Norge.
Men når har engasjement og føleleser ødelagt fotballen? Selv ikke da Eric Cantona tok sitt berømte kung fu-spark mot publikum ble fotballen ødelagt. Heller ikke da Bellamy skulle knerte Riise med en golfkølle, eller da Schuumaker nærmest prøvde å ta livet av franske Battiston ble fotballen ødelagt. Men klart vi fikk en debatt. En riktig debatt. Sånn vil vi ikke ha det, sa alle i kor. Men når det gjelder Riise vil jeg heller si: Sånn vil vi ha det. Vi vil at utøvere skal være i kontakt med folket via Twitter og Facebook. Vi vil at de skal vise følelser. Vi vil at de skal ordlegge seg feil og si mindre smarte ting akkurat som alle oss andre. Og vi vil tilgi dem. Alltid. Men vi vil ikke at forståsegpåere som Dæhli skal skrive folk inn i personlig helvete slik at hans gode fotballsønn skal komme til et dekket verdibord når han en gang ikler seg a-landslagsdrakta. Lurer forresten på hva Dæhlie ville gjort hvis noen hadde skrevet noe slikt om hans sønn. Og hva tenker sønnen om faren?
Men jeg kan ikke stoppe her. For media stopper jo ikke her. Noe skal de jo skrive. De skal jo gjøre jobben sin. Skape debatt på en suppe av spiker. Smakløs debatt. For hva skjer når Rune Almenning Jarstein er tilbake i målet mot Slovenia. Jo, han spiller omtrent en prikkfri kamp. Norge vinner og Harald Bredeli klinker til med tidenes sportsspørsmål, et eller annet om at Rune må jo være enda gladere enn Riise for straffescoringen på overtid. Og her folkens må dere være klare over premissene. Rune er en gutt full av følelser. Han har stått fram med at han har en utfordring med å kontrollere sinnet sinnet. Hele Jarsteins historie er full av verbale blemmer og sinte utblåsninger. Så da tenker Bredeli; La oss trykke på disse knappene da, og det gjør han med sitt gjennomtenkte spørsmål. Kort fortalt blir Rune selvsagt sint. Og går. Og headsettet blir visstnok knust. Knust. Ha, ha. Og hvis det ble ødelagt, var det kanskje bedre enn at Jarstein ga Bredeli en kilevink.
Slik jeg ser det, gjør Rune det helt rette. I stedet for å svare Bredeli blir han oppgitt og irritert. Og går. Og det å gå, burde flere gjøre når man blir trengt opp i et totalt overraskende verbalt hjørne. Alternativet for Rune var å bli enda sintere og få et skikkelig sinneutbrudd på en nasjonal riksdekkende TV-kanal. Da hadde det blitt overskrifter. Til Bredeli som uttrykte skuffelse og overraskelse. Tull. Dette visste du ville skje. Du framprovoserte det. Og en slik provoksojon folkens, finner sted i alt fra barnehage til arbeidsliv, og det samme gjør reaksjonen. Det er helt normalt. Det unormale er at det blir noen krigstyper av noen overskrifter. Så kjære Bredeli - ikke spill noe offer. Så ille var ikke dette.
Og dagen etter kommer det en fotograf på banen. Jarstein er på vei ut og bort fra hotellet. Skal hjem til Stavanger. Har på seg headsett og er overhodet ikke interessert i pressen. Hva skjer? Han får et kamera opp i trynet. Hvem hadde ikke da blitt forbannet og truet typen med juling. Men avisene skriver krigstyper om at Jarstein har et problem. Pressen har et problem. Punktum.
Og nå helt på tampen har Morten Pedersen i Dagbladet kommet på banen og kalt Drillo en struts fordi han ikke vil høre, se eller snakke. Pedersen vil at Drillo skal komme på banen for å kommentere og fordømme oppførselen til Riise og Jarstein. For da vil nemlig Dagbladet får enda mer å skrive om. Det ønsker ikke Drillo. Utropstegn!! Og det skjønner jeg. Tror ikke vi får se f. eks VG-sjef Torry Pedersen uttale til Dagbladet at Truls Dæhli gikk for langt heller....
'
Når skal forestn Dæhli skrive om at pressens verdigrunnlag står til stryk. Når skal han karakterdrepe kollegane sine for manglende moral og verdier - og selvhøytidlighet? Aldri, for her kommer sannheten. Journalistene skal bare gjøre jobben sin og det er å tilfredsstille eierene gjennom salg av aviser. Ikke ta vare på enkeltmennesker som Rune Almenning Jarstein og John Arne Riise.
Det må vi som blogger og ytrer oss på sosiale medier gjøre. Og så kan vi boikotte avisene, slik hele byen Liverpool gjorde med The Sun da de skrev usannheter om Hilsbourough-tragedien. Siden 1994 har The Sun omtrent ikke solgt en eneste avis i byen.
Dette er mitt første blogginnlegg på Dommeren. Den skal handle om VG og TV2. Nærmere bestemt sportsavdelingene i to av Norges største medier. Som tidligere sportsjournalist i en mye mindre, men destod bedre avis; Porsgrunns Dagblad, har jeg ofte forsvart vinklinger og personangrep overfor venner og familie. De gjør jo bare jobben sin, har jeg gang på gang harmdirrende understreket, for virkelig å sette punktum for den negative debatten rundt sportsjournalistikken. Men nå har jeg fått nok.
For hva er egentlig jobben til en journalist? Blant annet skal de stå opp for enkeltmennesket i sin ensomme kamp mot f. eks store offentlige organisasjon. Vi har mang en gang i VG sett enkeltpersoner skjelle og smelle mot NAV. Noen år tilbake fikk mange foreldre fritt boltre seg i VG og Dagbladets spalter etter at barna deres var "tatt" fra dem av barnevernet. I utrolige mange av disse sakene mener jeg mediene har gjort disse personene en bjørnetjeneste. For det har ofte vist seg i ettertid, og media har ofte visst det underveis, at det offentlige har gjort rett. Det får vi selvsagt aldri høren om, men når de i en enkeltsak klarer å påvise feil saksbehandling, feirer med med offentlig gapestokk av disse instansene.
Men hva har dette med sportsavdelinegen i VG og Dagbladet å gjøre? Jo, hvem er det som tar John Atne Riise eller Rune Allmenning Jarsteins parti i kampen mot media. Riise sa etter Truls Dæhli verbalt tok livet av ham at denne kampen kunne han ikke vinne. Og jeg har hørt Riise uttale at han aldri har snakket med Dæhli. Vel, min agenda er at bloggere og brukere av sosiale medier bør ta et oppgjør med journalister og aviser som går over streken. Sammen kan man endre på journalistikken. Og her et mitt første oppgjør.
Jeg starter med Truls Dæhlis saftige bomskudd mot Riise. Ikke bare skyter han høyt over mål, han skyter seg selv i skuddfoten samtidig. Det hjelper ikke at han skjuler seg bak et oppgjør med Riises holdninger og verdier. At Riise kommer med et Twitter-stikk i retning av Aalesund og navnkomiteen til fotballstatuen utenfor Color Line arena, synes jeg er noe av det mest menneskelige jeg har sett på lenge. Han er sur og han sier det. Og vi må jo ikke glemme at det en statue av Riise som er laget. Jeg tar helt sikkert feil, men jeg har aldri hørt om statuer som er laget av en bestemt person, ikke lyder personens navn. Men jeg kan moderere meg. Jeg tror de fleste statuer av døde og nålevende personer har samme navn som den den er laget av. I Aalesund kalte de den Fotballspilleren. Og grepet Dæhli gjør er å rive dette nærmest totalt ut av sammenheng, før han prøver å drepe Riise som menneske med noen velrettetde tastenakkeskudd. Dæhli er tydeligvis ute etter en verden hvor ingen skal gjøre feil, si noe feil eller føle feil. Intet vondt om Brede Hangeland, men vi kan ikke alle framstå like veloverveid og strøken som ham. Kjære Dæhli, vi snakker om mennesker her. Du bruker ord og bilder som om vi snakker om en djevel som skal ødelegge fotballen i Norge.
Men når har engasjement og føleleser ødelagt fotballen? Selv ikke da Eric Cantona tok sitt berømte kung fu-spark mot publikum ble fotballen ødelagt. Heller ikke da Bellamy skulle knerte Riise med en golfkølle, eller da Schuumaker nærmest prøvde å ta livet av franske Battiston ble fotballen ødelagt. Men klart vi fikk en debatt. En riktig debatt. Sånn vil vi ikke ha det, sa alle i kor. Men når det gjelder Riise vil jeg heller si: Sånn vil vi ha det. Vi vil at utøvere skal være i kontakt med folket via Twitter og Facebook. Vi vil at de skal vise følelser. Vi vil at de skal ordlegge seg feil og si mindre smarte ting akkurat som alle oss andre. Og vi vil tilgi dem. Alltid. Men vi vil ikke at forståsegpåere som Dæhli skal skrive folk inn i personlig helvete slik at hans gode fotballsønn skal komme til et dekket verdibord når han en gang ikler seg a-landslagsdrakta. Lurer forresten på hva Dæhlie ville gjort hvis noen hadde skrevet noe slikt om hans sønn. Og hva tenker sønnen om faren?
Men jeg kan ikke stoppe her. For media stopper jo ikke her. Noe skal de jo skrive. De skal jo gjøre jobben sin. Skape debatt på en suppe av spiker. Smakløs debatt. For hva skjer når Rune Almenning Jarstein er tilbake i målet mot Slovenia. Jo, han spiller omtrent en prikkfri kamp. Norge vinner og Harald Bredeli klinker til med tidenes sportsspørsmål, et eller annet om at Rune må jo være enda gladere enn Riise for straffescoringen på overtid. Og her folkens må dere være klare over premissene. Rune er en gutt full av følelser. Han har stått fram med at han har en utfordring med å kontrollere sinnet sinnet. Hele Jarsteins historie er full av verbale blemmer og sinte utblåsninger. Så da tenker Bredeli; La oss trykke på disse knappene da, og det gjør han med sitt gjennomtenkte spørsmål. Kort fortalt blir Rune selvsagt sint. Og går. Og headsettet blir visstnok knust. Knust. Ha, ha. Og hvis det ble ødelagt, var det kanskje bedre enn at Jarstein ga Bredeli en kilevink.
Slik jeg ser det, gjør Rune det helt rette. I stedet for å svare Bredeli blir han oppgitt og irritert. Og går. Og det å gå, burde flere gjøre når man blir trengt opp i et totalt overraskende verbalt hjørne. Alternativet for Rune var å bli enda sintere og få et skikkelig sinneutbrudd på en nasjonal riksdekkende TV-kanal. Da hadde det blitt overskrifter. Til Bredeli som uttrykte skuffelse og overraskelse. Tull. Dette visste du ville skje. Du framprovoserte det. Og en slik provoksojon folkens, finner sted i alt fra barnehage til arbeidsliv, og det samme gjør reaksjonen. Det er helt normalt. Det unormale er at det blir noen krigstyper av noen overskrifter. Så kjære Bredeli - ikke spill noe offer. Så ille var ikke dette.
Og dagen etter kommer det en fotograf på banen. Jarstein er på vei ut og bort fra hotellet. Skal hjem til Stavanger. Har på seg headsett og er overhodet ikke interessert i pressen. Hva skjer? Han får et kamera opp i trynet. Hvem hadde ikke da blitt forbannet og truet typen med juling. Men avisene skriver krigstyper om at Jarstein har et problem. Pressen har et problem. Punktum.
Og nå helt på tampen har Morten Pedersen i Dagbladet kommet på banen og kalt Drillo en struts fordi han ikke vil høre, se eller snakke. Pedersen vil at Drillo skal komme på banen for å kommentere og fordømme oppførselen til Riise og Jarstein. For da vil nemlig Dagbladet får enda mer å skrive om. Det ønsker ikke Drillo. Utropstegn!! Og det skjønner jeg. Tror ikke vi får se f. eks VG-sjef Torry Pedersen uttale til Dagbladet at Truls Dæhli gikk for langt heller....
'
Når skal forestn Dæhli skrive om at pressens verdigrunnlag står til stryk. Når skal han karakterdrepe kollegane sine for manglende moral og verdier - og selvhøytidlighet? Aldri, for her kommer sannheten. Journalistene skal bare gjøre jobben sin og det er å tilfredsstille eierene gjennom salg av aviser. Ikke ta vare på enkeltmennesker som Rune Almenning Jarstein og John Arne Riise.
Det må vi som blogger og ytrer oss på sosiale medier gjøre. Og så kan vi boikotte avisene, slik hele byen Liverpool gjorde med The Sun da de skrev usannheter om Hilsbourough-tragedien. Siden 1994 har The Sun omtrent ikke solgt en eneste avis i byen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)