Fortsatt har ikke støvet lagt seg fra medienes oppkonstruerte bråk fra de to første VM-kvalifiseringskampen. Og sannsynligvis kommer det til å virvles mer opp i ukene som kommer. Nå er Tippeligaen igang igjen, og mediene kvesser sine klør og tastaturer fram mot Sveits-kampen.
Og hva kommer de til å skrive om?
Kanskje blir det skrevet om Drillo som leder, landslagets verdier, sosiale medier og skader. Mulig at John Carew blir nevnt. Men jeg tror ikke det er så vanskelig å gjette seg til hovedtemaet; Den såkalte keeperproblematikken. Hvem skal Drillo/Grodås velge? Jarstein eller Bugge. Eller kanskje Odds Andre Hansen? Hver eneste inngripen fra disse tre herrene vil bli voktet med argusøyne, analysert og skrevet om i tiden som kommer. Gjør Jarstein og Bugge noen tabber, så stakkars dem. Det blir krigstyper nesten større enn 22. juli og Muhammed-filmen.
Jeg kan nesten se for meg hvordan man i landets største sportsredaksjoner planlegger løpet. En tabbe av Jarstein blir hovdoppslaget. Så får vi Dæhlie eller Pedersen til å skrive en kommentar, så følger vi opp med en gammel keeperlegende som vil være med å kritisere og så får kanskje Viking-trener Jonevret lov til å forsvare sin elev. Og kanskje blir Jarstin sint av dette, eller begynner å gråte eller best av alt, han vil stå fram i ett tårevått intervju hvor han snakker om den vonde tiden. Hørt det før? Ja, dette er måten det jobbes på for å selge aviser og reklame nettavisene
Hva kunne mediene omtalt?
Her er det selvsagt mye å velge i, men personlig savner jeg fokus på hvorfor vi ikke scorer flere mål. Det er faktisk et større problem enn at det går inn et og annet baklengs. Jeg kunne også tenkt meg mer stoff om våre nye, unge spillere. Tarik, Markus og King. Hvem er de, hvor kommer de fra, hvor skal de osv. Og hva med fokus på NFF. Hva er målene framover? Økonomi? Talentutvikling?
Og så må jeg innrømme at jeg savner mer fotballfaglig stoff. Mer nyansering rundt spillestil. Hva er forskjellen på Spania og Norge. Spiller Spania bare kort og slår Norge bare langt? Mediene framstiller det slik, men det stemmer jo ikke. Hva med Molde, Rosenborg og Godset. Våre tre beste lag, med ballbesittende spillestil. Buirde slikt legge premissene for landslagt. Hmmm. Jeg bare spør.
fredag 14. september 2012
VG og TV2: Terningkast 1
Hei kjære fotballvenner.
Dette er mitt første blogginnlegg på Dommeren. Den skal handle om VG og TV2. Nærmere bestemt sportsavdelingene i to av Norges største medier. Som tidligere sportsjournalist i en mye mindre, men destod bedre avis; Porsgrunns Dagblad, har jeg ofte forsvart vinklinger og personangrep overfor venner og familie. De gjør jo bare jobben sin, har jeg gang på gang harmdirrende understreket, for virkelig å sette punktum for den negative debatten rundt sportsjournalistikken. Men nå har jeg fått nok.
For hva er egentlig jobben til en journalist? Blant annet skal de stå opp for enkeltmennesket i sin ensomme kamp mot f. eks store offentlige organisasjon. Vi har mang en gang i VG sett enkeltpersoner skjelle og smelle mot NAV. Noen år tilbake fikk mange foreldre fritt boltre seg i VG og Dagbladets spalter etter at barna deres var "tatt" fra dem av barnevernet. I utrolige mange av disse sakene mener jeg mediene har gjort disse personene en bjørnetjeneste. For det har ofte vist seg i ettertid, og media har ofte visst det underveis, at det offentlige har gjort rett. Det får vi selvsagt aldri høren om, men når de i en enkeltsak klarer å påvise feil saksbehandling, feirer med med offentlig gapestokk av disse instansene.
Men hva har dette med sportsavdelinegen i VG og Dagbladet å gjøre? Jo, hvem er det som tar John Atne Riise eller Rune Allmenning Jarsteins parti i kampen mot media. Riise sa etter Truls Dæhli verbalt tok livet av ham at denne kampen kunne han ikke vinne. Og jeg har hørt Riise uttale at han aldri har snakket med Dæhli. Vel, min agenda er at bloggere og brukere av sosiale medier bør ta et oppgjør med journalister og aviser som går over streken. Sammen kan man endre på journalistikken. Og her et mitt første oppgjør.
Jeg starter med Truls Dæhlis saftige bomskudd mot Riise. Ikke bare skyter han høyt over mål, han skyter seg selv i skuddfoten samtidig. Det hjelper ikke at han skjuler seg bak et oppgjør med Riises holdninger og verdier. At Riise kommer med et Twitter-stikk i retning av Aalesund og navnkomiteen til fotballstatuen utenfor Color Line arena, synes jeg er noe av det mest menneskelige jeg har sett på lenge. Han er sur og han sier det. Og vi må jo ikke glemme at det en statue av Riise som er laget. Jeg tar helt sikkert feil, men jeg har aldri hørt om statuer som er laget av en bestemt person, ikke lyder personens navn. Men jeg kan moderere meg. Jeg tror de fleste statuer av døde og nålevende personer har samme navn som den den er laget av. I Aalesund kalte de den Fotballspilleren. Og grepet Dæhli gjør er å rive dette nærmest totalt ut av sammenheng, før han prøver å drepe Riise som menneske med noen velrettetde tastenakkeskudd. Dæhli er tydeligvis ute etter en verden hvor ingen skal gjøre feil, si noe feil eller føle feil. Intet vondt om Brede Hangeland, men vi kan ikke alle framstå like veloverveid og strøken som ham. Kjære Dæhli, vi snakker om mennesker her. Du bruker ord og bilder som om vi snakker om en djevel som skal ødelegge fotballen i Norge.
Men når har engasjement og føleleser ødelagt fotballen? Selv ikke da Eric Cantona tok sitt berømte kung fu-spark mot publikum ble fotballen ødelagt. Heller ikke da Bellamy skulle knerte Riise med en golfkølle, eller da Schuumaker nærmest prøvde å ta livet av franske Battiston ble fotballen ødelagt. Men klart vi fikk en debatt. En riktig debatt. Sånn vil vi ikke ha det, sa alle i kor. Men når det gjelder Riise vil jeg heller si: Sånn vil vi ha det. Vi vil at utøvere skal være i kontakt med folket via Twitter og Facebook. Vi vil at de skal vise følelser. Vi vil at de skal ordlegge seg feil og si mindre smarte ting akkurat som alle oss andre. Og vi vil tilgi dem. Alltid. Men vi vil ikke at forståsegpåere som Dæhli skal skrive folk inn i personlig helvete slik at hans gode fotballsønn skal komme til et dekket verdibord når han en gang ikler seg a-landslagsdrakta. Lurer forresten på hva Dæhlie ville gjort hvis noen hadde skrevet noe slikt om hans sønn. Og hva tenker sønnen om faren?
Men jeg kan ikke stoppe her. For media stopper jo ikke her. Noe skal de jo skrive. De skal jo gjøre jobben sin. Skape debatt på en suppe av spiker. Smakløs debatt. For hva skjer når Rune Almenning Jarstein er tilbake i målet mot Slovenia. Jo, han spiller omtrent en prikkfri kamp. Norge vinner og Harald Bredeli klinker til med tidenes sportsspørsmål, et eller annet om at Rune må jo være enda gladere enn Riise for straffescoringen på overtid. Og her folkens må dere være klare over premissene. Rune er en gutt full av følelser. Han har stått fram med at han har en utfordring med å kontrollere sinnet sinnet. Hele Jarsteins historie er full av verbale blemmer og sinte utblåsninger. Så da tenker Bredeli; La oss trykke på disse knappene da, og det gjør han med sitt gjennomtenkte spørsmål. Kort fortalt blir Rune selvsagt sint. Og går. Og headsettet blir visstnok knust. Knust. Ha, ha. Og hvis det ble ødelagt, var det kanskje bedre enn at Jarstein ga Bredeli en kilevink.
Slik jeg ser det, gjør Rune det helt rette. I stedet for å svare Bredeli blir han oppgitt og irritert. Og går. Og det å gå, burde flere gjøre når man blir trengt opp i et totalt overraskende verbalt hjørne. Alternativet for Rune var å bli enda sintere og få et skikkelig sinneutbrudd på en nasjonal riksdekkende TV-kanal. Da hadde det blitt overskrifter. Til Bredeli som uttrykte skuffelse og overraskelse. Tull. Dette visste du ville skje. Du framprovoserte det. Og en slik provoksojon folkens, finner sted i alt fra barnehage til arbeidsliv, og det samme gjør reaksjonen. Det er helt normalt. Det unormale er at det blir noen krigstyper av noen overskrifter. Så kjære Bredeli - ikke spill noe offer. Så ille var ikke dette.
Og dagen etter kommer det en fotograf på banen. Jarstein er på vei ut og bort fra hotellet. Skal hjem til Stavanger. Har på seg headsett og er overhodet ikke interessert i pressen. Hva skjer? Han får et kamera opp i trynet. Hvem hadde ikke da blitt forbannet og truet typen med juling. Men avisene skriver krigstyper om at Jarstein har et problem. Pressen har et problem. Punktum.
Og nå helt på tampen har Morten Pedersen i Dagbladet kommet på banen og kalt Drillo en struts fordi han ikke vil høre, se eller snakke. Pedersen vil at Drillo skal komme på banen for å kommentere og fordømme oppførselen til Riise og Jarstein. For da vil nemlig Dagbladet får enda mer å skrive om. Det ønsker ikke Drillo. Utropstegn!! Og det skjønner jeg. Tror ikke vi får se f. eks VG-sjef Torry Pedersen uttale til Dagbladet at Truls Dæhli gikk for langt heller....
'
Når skal forestn Dæhli skrive om at pressens verdigrunnlag står til stryk. Når skal han karakterdrepe kollegane sine for manglende moral og verdier - og selvhøytidlighet? Aldri, for her kommer sannheten. Journalistene skal bare gjøre jobben sin og det er å tilfredsstille eierene gjennom salg av aviser. Ikke ta vare på enkeltmennesker som Rune Almenning Jarstein og John Arne Riise.
Det må vi som blogger og ytrer oss på sosiale medier gjøre. Og så kan vi boikotte avisene, slik hele byen Liverpool gjorde med The Sun da de skrev usannheter om Hilsbourough-tragedien. Siden 1994 har The Sun omtrent ikke solgt en eneste avis i byen.
Dette er mitt første blogginnlegg på Dommeren. Den skal handle om VG og TV2. Nærmere bestemt sportsavdelingene i to av Norges største medier. Som tidligere sportsjournalist i en mye mindre, men destod bedre avis; Porsgrunns Dagblad, har jeg ofte forsvart vinklinger og personangrep overfor venner og familie. De gjør jo bare jobben sin, har jeg gang på gang harmdirrende understreket, for virkelig å sette punktum for den negative debatten rundt sportsjournalistikken. Men nå har jeg fått nok.
For hva er egentlig jobben til en journalist? Blant annet skal de stå opp for enkeltmennesket i sin ensomme kamp mot f. eks store offentlige organisasjon. Vi har mang en gang i VG sett enkeltpersoner skjelle og smelle mot NAV. Noen år tilbake fikk mange foreldre fritt boltre seg i VG og Dagbladets spalter etter at barna deres var "tatt" fra dem av barnevernet. I utrolige mange av disse sakene mener jeg mediene har gjort disse personene en bjørnetjeneste. For det har ofte vist seg i ettertid, og media har ofte visst det underveis, at det offentlige har gjort rett. Det får vi selvsagt aldri høren om, men når de i en enkeltsak klarer å påvise feil saksbehandling, feirer med med offentlig gapestokk av disse instansene.
Men hva har dette med sportsavdelinegen i VG og Dagbladet å gjøre? Jo, hvem er det som tar John Atne Riise eller Rune Allmenning Jarsteins parti i kampen mot media. Riise sa etter Truls Dæhli verbalt tok livet av ham at denne kampen kunne han ikke vinne. Og jeg har hørt Riise uttale at han aldri har snakket med Dæhli. Vel, min agenda er at bloggere og brukere av sosiale medier bør ta et oppgjør med journalister og aviser som går over streken. Sammen kan man endre på journalistikken. Og her et mitt første oppgjør.
Jeg starter med Truls Dæhlis saftige bomskudd mot Riise. Ikke bare skyter han høyt over mål, han skyter seg selv i skuddfoten samtidig. Det hjelper ikke at han skjuler seg bak et oppgjør med Riises holdninger og verdier. At Riise kommer med et Twitter-stikk i retning av Aalesund og navnkomiteen til fotballstatuen utenfor Color Line arena, synes jeg er noe av det mest menneskelige jeg har sett på lenge. Han er sur og han sier det. Og vi må jo ikke glemme at det en statue av Riise som er laget. Jeg tar helt sikkert feil, men jeg har aldri hørt om statuer som er laget av en bestemt person, ikke lyder personens navn. Men jeg kan moderere meg. Jeg tror de fleste statuer av døde og nålevende personer har samme navn som den den er laget av. I Aalesund kalte de den Fotballspilleren. Og grepet Dæhli gjør er å rive dette nærmest totalt ut av sammenheng, før han prøver å drepe Riise som menneske med noen velrettetde tastenakkeskudd. Dæhli er tydeligvis ute etter en verden hvor ingen skal gjøre feil, si noe feil eller føle feil. Intet vondt om Brede Hangeland, men vi kan ikke alle framstå like veloverveid og strøken som ham. Kjære Dæhli, vi snakker om mennesker her. Du bruker ord og bilder som om vi snakker om en djevel som skal ødelegge fotballen i Norge.
Men når har engasjement og føleleser ødelagt fotballen? Selv ikke da Eric Cantona tok sitt berømte kung fu-spark mot publikum ble fotballen ødelagt. Heller ikke da Bellamy skulle knerte Riise med en golfkølle, eller da Schuumaker nærmest prøvde å ta livet av franske Battiston ble fotballen ødelagt. Men klart vi fikk en debatt. En riktig debatt. Sånn vil vi ikke ha det, sa alle i kor. Men når det gjelder Riise vil jeg heller si: Sånn vil vi ha det. Vi vil at utøvere skal være i kontakt med folket via Twitter og Facebook. Vi vil at de skal vise følelser. Vi vil at de skal ordlegge seg feil og si mindre smarte ting akkurat som alle oss andre. Og vi vil tilgi dem. Alltid. Men vi vil ikke at forståsegpåere som Dæhli skal skrive folk inn i personlig helvete slik at hans gode fotballsønn skal komme til et dekket verdibord når han en gang ikler seg a-landslagsdrakta. Lurer forresten på hva Dæhlie ville gjort hvis noen hadde skrevet noe slikt om hans sønn. Og hva tenker sønnen om faren?
Men jeg kan ikke stoppe her. For media stopper jo ikke her. Noe skal de jo skrive. De skal jo gjøre jobben sin. Skape debatt på en suppe av spiker. Smakløs debatt. For hva skjer når Rune Almenning Jarstein er tilbake i målet mot Slovenia. Jo, han spiller omtrent en prikkfri kamp. Norge vinner og Harald Bredeli klinker til med tidenes sportsspørsmål, et eller annet om at Rune må jo være enda gladere enn Riise for straffescoringen på overtid. Og her folkens må dere være klare over premissene. Rune er en gutt full av følelser. Han har stått fram med at han har en utfordring med å kontrollere sinnet sinnet. Hele Jarsteins historie er full av verbale blemmer og sinte utblåsninger. Så da tenker Bredeli; La oss trykke på disse knappene da, og det gjør han med sitt gjennomtenkte spørsmål. Kort fortalt blir Rune selvsagt sint. Og går. Og headsettet blir visstnok knust. Knust. Ha, ha. Og hvis det ble ødelagt, var det kanskje bedre enn at Jarstein ga Bredeli en kilevink.
Slik jeg ser det, gjør Rune det helt rette. I stedet for å svare Bredeli blir han oppgitt og irritert. Og går. Og det å gå, burde flere gjøre når man blir trengt opp i et totalt overraskende verbalt hjørne. Alternativet for Rune var å bli enda sintere og få et skikkelig sinneutbrudd på en nasjonal riksdekkende TV-kanal. Da hadde det blitt overskrifter. Til Bredeli som uttrykte skuffelse og overraskelse. Tull. Dette visste du ville skje. Du framprovoserte det. Og en slik provoksojon folkens, finner sted i alt fra barnehage til arbeidsliv, og det samme gjør reaksjonen. Det er helt normalt. Det unormale er at det blir noen krigstyper av noen overskrifter. Så kjære Bredeli - ikke spill noe offer. Så ille var ikke dette.
Og dagen etter kommer det en fotograf på banen. Jarstein er på vei ut og bort fra hotellet. Skal hjem til Stavanger. Har på seg headsett og er overhodet ikke interessert i pressen. Hva skjer? Han får et kamera opp i trynet. Hvem hadde ikke da blitt forbannet og truet typen med juling. Men avisene skriver krigstyper om at Jarstein har et problem. Pressen har et problem. Punktum.
Og nå helt på tampen har Morten Pedersen i Dagbladet kommet på banen og kalt Drillo en struts fordi han ikke vil høre, se eller snakke. Pedersen vil at Drillo skal komme på banen for å kommentere og fordømme oppførselen til Riise og Jarstein. For da vil nemlig Dagbladet får enda mer å skrive om. Det ønsker ikke Drillo. Utropstegn!! Og det skjønner jeg. Tror ikke vi får se f. eks VG-sjef Torry Pedersen uttale til Dagbladet at Truls Dæhli gikk for langt heller....
'
Når skal forestn Dæhli skrive om at pressens verdigrunnlag står til stryk. Når skal han karakterdrepe kollegane sine for manglende moral og verdier - og selvhøytidlighet? Aldri, for her kommer sannheten. Journalistene skal bare gjøre jobben sin og det er å tilfredsstille eierene gjennom salg av aviser. Ikke ta vare på enkeltmennesker som Rune Almenning Jarstein og John Arne Riise.
Det må vi som blogger og ytrer oss på sosiale medier gjøre. Og så kan vi boikotte avisene, slik hele byen Liverpool gjorde med The Sun da de skrev usannheter om Hilsbourough-tragedien. Siden 1994 har The Sun omtrent ikke solgt en eneste avis i byen.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)